Slottet går for å være ganske uinntagelig, med stup og skrenter i de fleste retninger. Her fra nordenden av kløfta som går rundt mye av toppen på vestsiden: høyt stup, bløt myr. Men her var dagens første og eneste spor etter andre mennesker, og med litt sikksakkgange mellom stup og skrenter gikk det greit å komme både opp og ned igjen.
TweetSommerstid er veivalget mellom bratt bredd med stup på østsiden, eller flatere terreng med myr og stein på vestsiden. Jeg valgte østsiden, og fikk med meg et motiv av et utvalg av vindfall som hadde falt i vannet. Vindfall var det nok av ellers i området også, ispedd områder med toppbrekk i alle retninger.
Den gamle skiløypa gikk over vannet Kjelen, som ligger ved foten av Slottsåsen. Vannet har kanskje fått navnet sitt fordi det var som å kikke ned i bunnen av en kjele fra stupkanten på østsiden. Men det var før. Nå er stupene fortsatt der, men godt tilgrodd med stor skog. Bildet viser innløpet i nordenden. Også her var det kvekkekor.
Vi var på Slottet i oktober 2012, da med oppstigning på Langliasiden. Samme vei igjen er kjedelig, så da måtte jeg utforske andre muligheter. Stuevassdalen og den gamle skiløypetraséen fra Stuevann (ikke merket på Mdb-kartet) var en mulighet. Myra og bekken i dalen ble forsert med balansering på granstrangler og halvmorkne vindfall.