Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Også Abborvann har vært oppdemmet i flere omganger, den siste på 1950-tallet i forbindelse med vannforsyningen til Bærum med Østernvann som magasin. Restene av den gamle steindemningen er synlige under trærne til venstre i bildet. Hva som var hensikten med den første oppdemmingen av Abborvannsbekken, er ikke klart.
Som nabovannet Blekketjern, se bilde nr. 17664, ligger Triungsvanna i et flatt myrlandskap. Som navnet viser, er det demmet opp av flere myrputter. Det er derfor flere flytetorver i vannet, og det er lagt ut en lense foran demningen for at disse ikke skal demme opp overløpet.
Nedenfor betongdammen fra 1950-tallet sydøst i Triungsvanna er restene av den gamle demningen godt synlige. Denne høsten renner det også friskt i overløpet fra den nye dammen. Det går en gammel, fint planert driftsvei fra Abborvann/Åbortjern til den gamle dammen. Kjentmannspost 2012-14.
Blekkevann er ett av mange vann i Marka hvor «Blekke» er en del av navnet. Blekke kan vise til at her vokste det «blekker», dvs. saftige vannplanter, se markadatabase-stedet Grisputten for mer forklaring. Vannet ligger i et ganske flatt myrlandskap, og er i ferd med å bli delt på midten av sivvekst.
Utløpsbekken fra Blekkevann er til å begynne med ganske dyp og bred, og ser utgravd ut til den kommer til denne ansamlingen av store steiner i myra. Dette er spor etter en gammel steindemning. Oppdemningen av Blekkevann kan ha gitt tilleggsvann til gården Stubberuds kvern i Stubberudbekken på nedsiden av Bergsvingen i Sørkedalsveien.
Ved sørenden av Kringlervann ligger restene av ei hytte, delvis tatt ned, delvis falt sammen. Mellom blåstien mot Sørskogen og hytta står et rustent bord. Skjærtorsdag 1945 satt fire hjemmefrontgutter i hytta og sendte meldinger til England. Tyskerne hadde peilet inn senderen og skjøt seg inn. En håndgranat traff bordet og laget en stor bulk, forteller Atle Sørskogen. Bulken har med årene utviklet seg til et hull. Og hvordan gikk det så med guttene? Fra Heides bok om Lillomarka og Nittedalsmarka: En av guttene ble såret, de to andre lenket sammen med håndjern. Langfredag, dagen etter, kom det to fremmede karer inn til Sørskogen. Den ene sa ingen ting, han så ut til å være utlending. Disse to ville høre om vi visste noe om gårsdagens begivenheter på Kringla. Selv fortalte de at tre karer ble tatt av tyskerne, en slapp unna. De tre var alle i live, og fremmedkarene mente at de saktens klarte seg, det kunne ikke være så lenge igjen av krigen. Påskeaften kom det nok en fremmedkar. Også han ville vite om Sørskogfolket kjente noe til det som hendte på Kringla skjærtorsdag. Mannen spurte også om det var noen hytte i nærheten som han kunne bruke en stund. Du er den fjerde av Kringla-gjengen, du, da, sa Aslaug (mor til Atle Sørskogen, fotografens tillegg) til den fremmede. Folk sier så mangt, svarte mannen. Aslaug Sørskogen fortalte så at det var ei hjemmefronthytte nede i Ammerudskogen.
Kjentmannshåndboken 1992-94 sier dette om Høgåsen: «Et lite fristed i kommuneskogene, avsatt i flerbruksplan som bevaringsskog. Posten er ved trig.punktet (410).» Høgåsen har to topper, en på 410 moh. og en på 414 moh. Toppen på 410 moh. er ganske flat, med tre høyder som alle er om lag 410 moh. Vi fant ikke spor etter kjentmannspost eller trig.punkt på noen av disse, men mener at høyden i nordøst er den mest åpne og sannsynlige. Bildet viser denne. De bratte liene oppover mot Høgåsen er dekket av tett granskog med hogstfelt inniblant, mens det flatere toppartiet har åpne partier og partier med høy skog og myk mosebunn, og er verdt et besøk. Kjentmannspost 1992-94.
Langs blåstien mellom Sørskogen og Kringlervann, nord for Holåsen, lå Vestskauen, også kalt Kølabonn. I Eivind Heides bok om Lillomarka og Nittedalsmarka kan en lese at dette var den minste plassen inne på skauen. Her bodde det folk siden 1866. Det var Jon Nilsen fra Nordskauen som kom hit først. Han var husmann på Skøyen gård i Nittedal og hadde arbeidsplikt for plassen. I 1865 var det ingen husdyr og ikke noe dyrket mark. Ti år senere ble det satt ei kvart tønne poteter. I Heides bok kan en også lese at Jon laget soplimer som han gikk til byen for å selge på torget. Prisen skal ha vært tre-fire øre stykket. Enka etter Jon bodde på Kølabonn en tid. Deretter flyttet hun til Nordskauen der hun stelte for Lars husmann. I 1910 ble husene flyttet til Dalbekksetra som ligger nordøst for Lilloseter. Når en kommer til Kølabonn i dag, møter en ei slette med høyt gress, noe som indikerer at her har det bodd mennesker. Leter en langs stien mot Holåseter, finner en hjørnestenene som huset har stått på. Noen meter mot nord, bak noen grantrær, ligger tuftene etter uthuset.
Pilegrimsleden mellom Oslo og Trondheim følger Kjølvegen over åsen fra Hadeland til Toten. Ved Høgkorsplassen er det i år satt opp tre store trekors og en informasjonstavle om historien som er knyttet til dette stedet. Ifølge biskop Jens Nilssons beskrivelse av en visitasreise i 1594 stod det flere kors langs veien mellom Hadeland og Toten. Korsene skal ha stått der fram til 1800-tallet. Den nøyaktige plasseringen er ikke kjent, men de skal ha stått ved veiens høyeste punkt. Og det er her ved Høgkorsplassen. I bakgrunnen kan vi så vidt se Einafjorden.
Litt overraskende å treffe på 30 veteranbiler og denne blide gjengen på Kjølvegen i dag. De kaller det Barfrosttreffet, og denne helgen har de base på Vesterås på Totenåsen. Så dro de altså på tur til Hadeland i dag, på den historiske kongeveien, og tok seg en pause med Totenkringle og kaffe ved Høgkorsplassen. Turen tilbake går via Hennung og Sønstebygrenda - til lunsj på Torsætra.