Bruk skjemaet under til å søke etter bilder og sortere resultatet. Merk at det er mange kombinasjoner som ikke vil gi resultat. Resultatet vises i bildeslideshowet og i tabell under skjemaet. Slideshowet spiller av seg selv hvis muspekeren holdes utenfor bildet.
Etter en tåkefylt morgen og ganske standhaftige tåkeskyer over Damtjern også utover dagen, klarnet det opp samtidig med at trekken over vannet stilnet. Resultatet var ikke til å motstå. Det er fortsatt gult løv på bjørkene der vinden ikke har fått skikkelig tak.
Bilde nr. 19688 viser fundamenter til kjerratbanen til Tolver’n slik de så ut ved lavvann i Damtjern i 1960. Men mellom bilveien og tjernet er det fundamenter som også er synlige ved normal vannstand. Kast et blikk til siden, så ser du dem, du også.
Litt nedenfor der Høgåsveien krysser Vikseterbekken, er det en fin foss. Den er 4-5 meter høy, se bilde nr. 22447. Rett ovenfor denne var det en fangdemning som ledet vannet inn i en trerenne, som gikk over i en utgravd kanal/renne videre til Gravmyr. Hensikten var å skaffe driftsvann til kjerraten i Åsa. Bildet viser de fleste fundamentene til renna, idyllisk mosegrodde. Der vannet fra renna rant ut i kanalen, dannet det seg et krater som fortsatt kan sees langs skiløypa i dag. Dette ble kalt Renninga. Strekningen videre mot Gravmyr ble kalt Rennebakken.
Med sine to meter i høyden ruver ikke fyllingsdemningen ved utløpet til Østre Vambutjern i terrenget. Her er den sett fra vannsiden. Bilde nr. 20477 fra 2013 viser den fra luftsiden, godt dekket av vindfall. Nå er den beæret med både opplysningsskilt for Kjerratstien og kjentmannspost, så nå er det i alle fall ikke vanskelig å se hvor den var.
Svarthøgda eller Svarthaugen, 654 moh., er en lang rygg med flere småkoller. På noen av disse er det slått ned jernbolter, men på kartene er det ikke merket trig.punkt der. På den østligste kollen er det, et stykke fra jernbolten, et rundt hull med en trekant rundt. Tydeligvis et merke av et eller annet slag, men hva var hensikten? Sverre Grimstad har funnet et tilsvarende med jernbolt på Rughaug, og forbinder det med trig.punkt. Det er ikke vanlig å merke trig.punkt slik andre steder.
Fra toppen av stupet er det utsikt rett mot Gyrihaugen, som denne dagen var omgitt av tåke, unntatt mot øst. Bak tåka over Tyrifjorden stikker Finnemarka opp. I forgrunnen er Viksetermyrene. Toppen er nær både blåsti og skiløype, men bare et svakt tråkk fører opp til toppunktet. Likevel har noen klart å bære med seg en engangsgrill opp dit, men ikke ned igjen.
Kjerkeberget har stup mot vest og nord, men fra syd er terrenget slakere, og det største problemet er å åle seg gjennom det tette plantefeltet øst for blåstien. Nær toppen er det et ferskt hogstfelt med fin utsikt mot østenden av Storflåtan og Vesleflåtan, med Oppkuvmassivet bak. Vi mente også å kunne øyne Tryvannstårnet, men det synes ikke på bildet.
Det var hustrig og tåkete i Nesseterveien nordvest i Skarpsnoåsen i formiddag, og hvitt rim i veikantene minnet om at det i morgen er første vinterdag. Desto finere er det å iaktta høstlig dekor i form av en råtten stubbe med grønn mose og hvit sopp, omringet av gult løv.
I sitt dikt Sæterreise I beskriver Jørgen Moe en tur til Viksetra. Historisk interesserte har senere funnet ut at han må ha gått Høgåskleiva. Dette er tømmerveien eller vinterveien opp kleiva. Fra bunnen av denne skal det også ha vært en brattere sommervei/sti lenger syd. På orienteringskartet fra 1979 er starten på denne tegnet inn, men fortsettelsen opp bratta mangler. Enda lenger syd går det en sti til en hytte rett ovenfor kleiva, men denne skiller lag med tømmerveien allerede 100 meter øst for de to røde husene øst for gamle Purvollen.
Kroktjern ligger like nord for Skarpsnoåsen, og har vært kjent for å ha hatt godt fiske i tidligere år. Men da vannstanden ble senket, forsvant ørreten, og Hole Jaktlag bygget en lav dam ved utløpet for å heve vannstanden igjen. Men etter kraftig regnvær gjennom flere dager har vannstanden steget i alle elver og bekker i området, så nå renner også Kroktjern over sine bredder.
Starten på turen denne oktoberdagen skulle være å gå i Jørgen Moes fotspor fra Purvollen mot Viksetra. I områdene dit flatehogsten ennå ikke har nådd, er det gammelskog med mosebunn og mye lav på trærne. Dette er et lite eksempel fra bunnen av kleiva. Utseendet stemmer godt med bilder av løsthengende huldrestry, som er en rødlistet art.
Som bilde nr. 22434 viser, lå Damtjern i tåka, mens Purvollen var akkurat over grensen og lå badet i sol. En antydning til tåke er synlig i venstre bildekant. På den lille vannputten holder nattisen fortsatt stand i solen. På skyggefulle åpne områder holdt rimet seg hele dagen, og på myr i skygge hadde det så vidt krava på. Husene på Purvollen har forfalt betraktelig siden vi sist var der i november 2011.